I dette blogginnlegget forteller Arne Krokan om Sebastian Thrun, tidligere ansatt ved Stanford som har funnet på noe helt nytt – online kurs. Men – dette er vel strengt tatt ikke særlig nytt? Jeg har spilt av forelesninger på iTunes i flare år. Mer om dette i blogginnlegget til temolle. Konklusjon: dette er ikke nytt i det hele tatt. Alle som er så gamle at de husker brevkursene vil vel kunne hevde at ideen strengt tatt ble unnfanget lenge før internett.
Dagens teknologi gir store muligheter til å få til ekstremt effektiv en til mange kommunikasjon. Dette gjør det selvsagt også veldig effektivt og billig å spre forelesninger på universiteter langt utover begrensningene satt av auditorienes fysiske størrelse. Imidlertid har universitetene flere oppgaver enn å produsere forelesninger for passive studenter. På universitetet treffer man andre mennesker i alle kategorier. Andre studenter og vitenskapelig ansatte fra forskjellige sosiale lag, deler av eget land og utlandet. Det er grunn til å tro at dette er svært viktig for den personlige og faglige utviklingen i denne perioden av livet. Alternativet til dette i den andre enden av skalen er å sitte foran PC’en på gutterommet. Teknologien gir også store muligheter til å stenge ute impulser man ikke vil ha. På denne måten er de mulig å konstruere sin egen helt personlige boble selv om man til enhver tid har tilgang på uendelig mengde med nyansert informasjon. Skrekkeksemplet på dette er vel ABB og marerittet hans boble førte til 22.07.
Universitetet har også en viktig rolle som filter og som garantist for kvalitet. Når jeg ansetter en nyutdannet sivilingeniør fra f.eks. NTNU med karaktersitt B, vet jeg omtrent den faglige nivået til denne personen. En person som utelukkende har tatt online kurs vil jeg i utgangspunktet være mere skeptisk til. Hvordan vil Udacity kunne kontrollere at studenten som har levert en perfekt besvarelse har gjort dette på egen hånd og ikke har kjøpt hjelp fra noen andre? Dette sparer bedrifter masse tid i rekrutteringsprosesser. Dersom man skal kjøre omfattende tester på fagkunnskap på alle aktuelle kandidater blir dette svært ineffektivt og kostbart. Det er mer enn nok arbeid å evaluere nødvendige personlige egenskaper, motivasjon osv. i rekutteringsprosesser.
En annen utfordring det pekes på i innlegget til Krokan er at dersom forelesninger fra verdens beste professorer er tilgjengelig på nett hvorfor skal da norske studenter gidde å gå på forelesning på sitt lokale universitet? Vel svaret er vel ganske enkelt – fordi de har mer å tilby. De kan tilby toveis kommunikasjon med foreleser, tolkning av fagfelt i forhold til lokale forhold og kultur (all amerikansk forskning er ikke 1:1 oversettbar til norske forhold) osv.
Dette innlegget har fått en litt negativ vinkling ser jeg … Jeg er ikke negativt til denne typen undervisning. Imidertid tror jeg den er et supplement til universitetene slik de fungerer idag. Jeg har vært på nok dårlig forberedte og elendige forelesninger i auditoriet til å innse at dette må kunne gjøres mye bedre langs mange akser – bedre forelesninger, alternative læreformer osv. Det er også et godt poeng at denne typen undervisning har en sosialt utjevnende funksjon f.eks. kan den brukes til å tilby oppdatert kunnskap til mennesker i utviklingsland.
Innlegget sier lite om beveggrunnene til Sebastian Thrun for å gjøre det han gjør. Faglig uenighet / frustrasjon over veivalg ved Stanford innenfor AI området? Er dette ren filantropisk virksomhet – spre kunnskap gratis til alle og spesielt til de minst priviligerte av oss? Alternativt kan det også være entreprenørånd, dette kan være en særdeles god forretningside. Et lite tall multiplisert med ett svært høyt tall blir fortsatt et høyt tall. Med andre ord, dersom dette ikke fortsetter å være gratis vil det kunne bli svært god butikk.
endbre 